Av Lene Auestad
Fremført etter visningen av Ellen Ugelstads film, The Recovery Channel, på Vega Scene 15. oktober 2023
“Alle sorger kan bæres hvis du setter dem inn i en historie eller forteller en historie om dem.” Dette sitatet fra Karen Blixen åpner kapittelet om handling i Arendts andre hovedverk, The Human Condition. Den heroiske beskrivelsen av handling som modig og spontan med storhet som mål er mer fremtredende for leseren enn den andre siden av historien: beskrivelsen av skjørheten som hefter ved handling, menneskeverd og den menneskelige verden. (HC, 205).
Hannah Arendt ble født i Königsberg i 1906. Rikdagsbrannen i 1933 ble hennes politiske oppvåkning. Hun flyktet fra Tyskland samme år, arbeidet med å hjelpe flyktninger for en sionistisk organisasjon i Frankrike, og var selv statsløs i 18 år før hun fikk sitt amerikanske statsborgerskap. Hun døde i New York i 1975. Fortellinger om enkeltpersoner og hva de representerte strekker seg gjennom hennes forfatterskap. På ulike måter reflekterer portrettene trekk ved Arendts egen tenkning.
Samleren, skriver Arendt i sitt essay om Walter Benjamin, er en som drømmer seg inn i en fjern og svunnen verden, men samtidig inn i en bedre sådan (MDT, 197). Benjamins måte å forholde seg til fortiden på, har mange likhetstrekk med Arendts egen. Benjamin samlet på bøker og fortsatte med å samle sitater. Han nedskrev skattene han fant i små notatbøker med svarte omslag som han alltid bar med seg (MDT, 200). Siteringsmetoden bestod i å rive fragmenter ut av sin sammenheng og ordne dem på nytt; slik illustrerte de hverandre og fikk ny mening (MDT, 202).
Fortidens kontinuitet og konsistens, skriver Arendt i The Life of the Mind, kan ikke gjenopplives. Vi er etterlatt en fragmentert fortid, og det er sådd tvil om hvordan den skal evalueres. Hun siterer fra Shakespeares The Tempest, Stormen, for å forklare:
Fem fulle favner sank din far,/ av hans ben er gjort koraller./ Perler er hvor øyne var,/ Ingenting av ham forfaller./ Havet vil forvandle alt /i en sær og skjønn gestalt.
De samme linjene siterer hun i essayet om Benjamin, hvor hun videre forklarer krystalliseringsprosessen og den formen for tenkning som ledsager letingen etter disse tapte objektene:
Som en perledykker som svømmer ned til havets bunn, ikke for å grave ut bunnen og bringe den frem i lyset, men for å bryte løs perlene og korallene i dypet, og ta dem med til overflaten, graver denne tenkningen i fortidens dyp – men ikke for å blåse nytt liv i den. Denne tenkningen er motivert av overbevisningen om at skjønt det levende er underlagt tidens ødeleggelse, er forfallsprosessen samtidig en krystalliseringsprosess. At på havets dyp, der det som en gang levde synker ned og oppløses, er det noe som gjennomgår en «hav-forvandling» og overlever i nye krystalliserte former som forblir immune mot elementene, som om de bare ventet på perledykkeren som en dag vil komme ned til dem og hente dem opp til de levendes verden (MDT, 205-206).
Arendt, som den Benjamin hun beskriver, kan ofte forestilles som en perledykker som samler underlige elementer fra en svunnen tradisjon, på leting ikke etter det karakteristiske og representative, men det ukjente og det atypiske. Da hun trakk frem Sokrates i sine senere arbeider, var det som et eksempel på det hun så som sørgelig fraværende i hennes samtid, nemlig tenkning. Når det gjaldt Rosa Luxemburg, så hun hennes “moralske smak” som karakteristisk, i motsetning til moralske prinsipper, en moralsk autentisitet hun tilskrev det å ha “vokst opp i en verden som ikke var gått av hengslene” (MDT, 33-56, sitat s. 41). Karakteristisk for Arendts positive eksempler er at de portretterer ukonvensjonelle individer som handler og tenker motstrøms for sin tid.
Eksempelets marginalitet gjør det mer betydningsfullt – det viser at noe er mulig. Kanskje mest slående i så måte er eksempelet Anton Schmidt, en sersjant i den tyske hæren som ble henrettet i 1942 for å ha hjulpet den jødiske motstandsbevegelsen i Polen ved å forsyne dem med falske papirer og militærkjøretøyer (EJ, 230- 233). Da hans historie ble fortalt i rettssalen i saken mot Eichmann, ble alle stille, som om de spontant hadde besluttet å hedre ham med to minutters stillhet. I de to minuttene, skriver Arendt, var det som om en strime av lys brått hadde kommet inn i det ugjennomtrengelige mørket, og en eneste tanke fremsto hos de som var til stede – om hvor totalt forskjellig det kunne ha vært om det hadde vært flere slike historier å fortelle (EJ, 231). Det enkle budskapet er at selv om de fleste vil innordne seg når de blir utsatt for terror, finnes det noen som ikke gjør det. Hvor marginalt eksempelet enn måtte være, er det ikke mindre betydningsfullt. Fra et moralsk ståsted utgjør disse unntakene fra hovedregelen hele forskjellen.
Den uuttalte bakgrunnen for portrettene i Men in Dark Times, skriver Arendt i forordet, er overbevisningen om at;
Vi selv i de mørkeste tider har rett til å forvente noe belysning, og at slik belysning gjerne i mindre grad kan komme fra teorier og begreper enn fra det usikre, blafrende og ofte svake lyset som enkelte menn og kvinner, i sitt liv og virke, vil tenne under enhver omstendighet og spre under den tidsperioden som er gitt dem på jorden (MDT, ix).
Det som kjennetegner tale og handling er at de fremviser aktøren som unikt vesen – ikke som et hva, en sum av egenskaper, men et hvem (HC,179). Avdekkingen av dette hvem er det som gir ord og gjerninger menneskelig mening (HC, 180), og historien er mediet som evner å bevare denne meningen (HC, 97, 184).
Historie, sa hun, bør skrives mot “all historieskrivnings iboende lov, som er bevaring, rettferdiggjøring og lovprisning ” (Herzog 2000). Tilhengerne av historismen sympatiserer i realiteten […] med seierherrene. Gitt valget mellom å overlate den endelige dommen til historien og dermed til seierherrene – og å fastholde menneskers autonomi og evne til dømmekraft – konkluderte Arendt med en hyllest til sistnevnte mulighet (LM, 216).
Vi kan gjenerobre vår verdighet ved å forholde oss til fortiden ved bruk av dømmekraft. Og mens slik dømmekraft gir verdighet til den som dømmer og evaluerer, gir det å løfte “perlene og korallene” ut av fortidens vrakgods verdighet til det som dermed reddes fra glemselen. Målet med en slik tilnærming er historiefortelling, ikke som konformistiske kommentarer ovenfra, men fra et erfaringsståsted, fra de beseiredes og glemtes perspektiv.
Totalitære regimer lar sine ofre forsvinne anonymt og i det stille, slik at de skal bli glemt og slik at deres offer skal være forgjeves (EJ, 232). Men så lenge en person fortsatt er i live som kan fortelle historien, vil anstrengelsene til de som forsvant ikke være nytteløse i det lange løp (EJ, 232-233). Fortelleren redder deres handlinger fra å bli moralsk meningsløse. Slik frembringer de løsrevne fragmentene fra fortiden en ny type sannhet fra historien, som nødvendiggjør nytenkning og reevaluering av etablerte sannheter og normer. I slik aktivitet, i fortellingen, i slik leting, tenkning og posisjonering, ligger dermed et håp om bevaring av mening og verdighet.