Appell holdt på markeringen Ingen nazister i våre gater, i regi av Antirasistisk fellesskap,
Eidsvolls plass, Oslo, 30. oktober 2022

Av Lene Auestad

Medborgere,

Det kom brått på oss alle at nazister fra den såkalte Nordiske motstandsbevegelsen marsjerte i Oslo sentrum i går formiddag. Da jeg kom ned til St. Olavs gate, var de heldigvis allerede arrestert. Jeg ser at enkelte vil bagatellisere denne hendelsen fordi bare 4 av de 35 arresterte var norske statsborgere, og de andre blir utvist i dag. Det er godt at de ikke er mange, men utfra filmklipp de selv postet, var de fornøyde med å ha rukket å holde en kort appell med nazi-slagord foran Stortinget, her vi står i dag. Politiets reaksjon var heldigvis rask og kontant, men det er tvetydigheter i deres uttalelser i retning av om nazistene ville fått lov til å demonstrere hvis de bare hadde søkt om godkjennelse på forhånd.

Det er for mange tendenser i samfunnet i dag til at rasisme og fascisme bagatelliseres. Folk ser den andre veien, og begrunner den enten med at noen er få, som Sian og nazistene – eller hvis det er mainstream-representanter som formidler noe av det samme budskapet i fortynnet form, hevder de at dette ikke er rasisme. Siden mainstream-rasistene er stuerene, del av det gode selskap med mange mikrofonstativer, kan det umulig være noe galt med dem.

De av oss som er på venstresiden, og som kan noe historie, har en fornemmelse av å ha hørt dette før. Fornektelsen gjentar seg.

Først tok de kommunistene, eller sosialistene, men jeg forsvarte dem ikke, for jeg var ikke kommunist, eller sosialist.

Så tok de fagforeningsfolkene, men jeg forsvarte dem ikke, for jeg var ikke fagforeningsmedlem.

Så tok de jødene, men jeg forsvarte dem ikke, for jeg var ikke jøde.

Så tok de meg – og det var ingen igjen til å forsvare meg.

Både traumer og historiebevissthet forplanter seg gjennom generasjonene. Den historien jeg ble fortalt muntlig hjemme, var en annen enn skolens nasjonalhelteepos. Moren min var barn under krigen, og fortalte meg som barn blant annet om mordet på min slektning, Viggo Hansteen, sett fra Kirsten Hansteens perspektiv, for det var hun som sto igjen. Han ble arrestert, og fikk med seg en liten koffert. Senere kom soldatene tilbake, kastet kofferten inn av døren til Kirsten, og sa “Den trenger han ikke lenger. Vi har skutt ham.” Hun satt alene igjen i sjokk og desperasjon. Disse fortellingene handler om folk som var veldig, veldig redde og traumatiserte. Men de handlet likevel, illegalt og med livet som innsats, fordi de måtte. De hadde ingen illusjoner om hva disse folkene var i stand til. Så om alle som sa “Vi visste ingenting” – noen visste endel ting veldig godt, men de ble ikke lyttet til.

Det er veldig viktig å være klar over at ytre høyre i mange land bevisst har agitert for en feiltolkning av “ytringsfrihet” som grenseløs, en bruk av demokratiets friheter for å fremme deres mål om å underminere disse frihetene og rettighetene. Dessverre har denne agitasjonen fått stor innflytelse i norsk mainstream-offentlighet, som altså gjengir ytre høyres versjon. “Vi har jo forsamlingsfrihet”, sa en nazist i politibilen i går. Hvor mye forsamlingsfrihet tror dere vi ville hatt hvis disse hadde vært ved makten? For å bekjempe feilinformasjon, vil jeg sitere hva det faktisk står i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, som er tatt inn i norsk lov:

“Art 19.

1. Enhver skal ha rett til meningsfrihet uten inngrep.
2. Enhver skal ha rett til ytringsfrihet; denne rett omfatter frihet til å søke, motta og meddele opplysninger og tanker av alle slag, uten hensyn til landegrenser, enten i muntlig, skriftlig eller trykt form, eller ved kunstneriske eller andre uttrykksmidler etter eget valg.
3. Utøvelsen av de rettigheter som er fastsatt i denne artikkels paragraf 2 medfører særlige forpliktelser og et særlig ansvar. Den kan derfor gjøres til gjenstand for visse begrensninger, som dog må være fastsatt ved lov, og være nødvendige av hensyn til:
4. Respekten for andres rettigheter eller omdømme.
5. Beskyttelsen av den nasjonale sikkerhet, den alminnelige samfunnsorden, eller den offentlige helse eller moral.

 

Art 20.

1. Enhver krigspropaganda skal forbys ved lov.
2. Enhver form for fremme av nasjonalhat, rasehat eller religiøst hat som innebærer tilskyndelse til diskriminering, fiendskap eller vold, skal forbys ved lov.”

 

Den europeiske kommisjonen mot rasisme og intoleranse har flere ganger kritisert at den norske straffeloven ikke kriminaliserer offentlig benektelse av folkemord eller etablering av eller deltakelse i grupperinger som oppmuntrer til rasisme. Videre kritiserte den Norge for ikke å gå langt nok når det gjelder kriminalisering av diskriminerende og hatefulle ytringer.

Jeg er både sint og sjokkert over gårsdagens hendelse. Det er riktig å være sint, ikke bare på de få nazistene som aksjonerte, men på det at Norge har blitt et samfunn der trusler mot minoriteter har blitt normalisert, og der så mange bidrar til å relativisere dette. Det gjelder politikere, intellektuelle, folk i kulturlivet, journalister, ut fra en falsk ide om balanse – om at alle parter er like når de opplagt ikke er det. Oslo, som en hovedstad, skal være flerkulturell, med et mangfold av uttrykk. Og vi, forskjellige Oslo-borgere, skal kunne gå på gaten uten å være redde. Vi har alle et ansvar for å sette en grense mot dehumanisering og trakassering av våre medborgere – for å si at nok er nok – og for å kjempe for et rettferdig samfunn som ikke splitter oss på grunnlag av hudfarge, nasjonalitet, etnisitet, religion, kjønn eller seksuell legning. Vi må bekjempe rasisme, nazisme og fascisme i ord, i handling, og med kulturelle uttrykk – som med Antifascistisk kor.

¡No pasarán!