Winnicott

Å være levende med andre – D. W. Winnicott fyller 125

Hva vil det si å være virkelig levende, og hvordan trenger vi andre mennesker for å være og utfolde oss selv? Winnicott er blant de viktigste psykoanalytiske tenkerne, og flere av hans begreper er sentrale for å forstå menneskers vekst, utvikling og samhandling.

Av Lene Auestad

Donald Woods Winnicott (1896-1971) er den mest populære psykoanalytikeren av dem alle, å dømme etter hvilke artikler som er mest lest i psykoanalyse-databasen PepWeb. To av hans artikler troner øverst på listen, og hans bidrag fyller fire av de fem øverste plassene. Den 7. april i år er det 125 år siden hans fødsel, og i 2021 markerer også 50 år siden hans død. En samleutgave av alle hans skrifter utkom på Oxford University Press i 12 bind i 2017, redigert av Lesley Caldwell og Helen Taylor Robinson. Skillet mellom en indre, subjektivt erfart, virkelighet og en ytre, objektiv verden er et gjennomgangstema i psykoanalytisk tenkning. Winnicotts mest leste bidrag, “Transitional Objects and Transitional Phenomena” handler om noe som ligger mellom de to, overgangsobjekter og -fenomener. Mellom indre og ytre virkelighet finnes det et mellomområde som består av erfaring, og både ens indre og ytre liv bidrar til dette området. Det utgjør et hvilested fra realitetstesting, siden overgangsobjektene fungerer som noe som ikke er del av en selv, men heller ikke fullt ut erkjent som noe som tilhører den ytre virkeligheten. Spedbarnets bamse utgjør et første, paradigmatisk eksempel. Den er ikke del av barnets kropp, eller noe indre, men Bamse er i høyeste grad en subjektivt formet karakter, som inngår i lek. Bamse kan både klemmes og koses med, tygges på og kastes i veggen. Den overlever både å bli elsket og hatet, og har tilsynelatende sitt eget liv, en varme, en stofflighet, samtidig som den, paradoksalt nok, er under barnets kontroll. Viktig for Winnicott er verdien av illusjonen – det at et slikt mellomområde skal få lov til å finnes, uten at en skal bli presset til å avgjøre hva som er indre og hva som er ytre, subjektivt og objektivt. I så fall bryter området sammen.

Verdien av lek og illusjoner

På samme måte som et barn kan fortape seg i lek, kan en voksen fortape seg i skapende aktivitet, i kunst, litteratur, religion og tenkning. Hvis en voksen forsøker å presse sin egen subjektivt opplevde fortolkning av verden på andre, er dette en form for galskap. Men hvis en voksen kan glede seg over sitt eget mellomområde uten å fremme slike krav, kan hun se verdien av at andre har sine mellomområder, og at de noen ganger overlapper med hverandre. En gruppe av mennesker er en enhet som har noen slike illusjoner til felles. Som vi forstår, er “illusjon” ikke bare noe negativt – det er en måte å forholde seg kreativt fortolkende til verden på. Nå, under nedstengningen som følge av pandemien, erfarer vi hva fraværet av et levende kulturelt rom mellom oss innebærer, i form av savnet av det at vi kan hjelpe hverandre å tolke, forstå, omforme og utfordre den virkeligheten vi står overfor. Voksnes skapende aktivitet er en videreføring av barns lek. Winnicotts bakgrunn var som barnelege, og han merket seg at barn som kom til ham og var dårlige, ikke var i stand til å leke. I stedet satt de der og kastet ham engstelige blikk – utforskende nysgjerrighet og avslappet løssluppenhet var fraværende. En bedring ble synlig når de kunne engasjere seg i lek. Dette gjelder også voksne – hvis terapeuten ikke kan leke, er han uegnet, skriver Winnicott, og hvis pasienten ikke kan leke, må noe gjøres for å sette vedkommende i stand til det. Psykoterapi finner sted der de to lekeområdene overlapper hverandre – når pasienten og terapeuten leker sammen.

Hva handler livet om?

Helse defineres ofte negativt, som fravær av sykdom. Men Winnicott reiser spørsmålet om hva selve livet handler om. Hva gjør at et menneske begynner å være, å føle at livet er virkelig, å oppleve at livet er verdt å leve? Svaret kommer i form av erfaringer med overgangsfenomener, der noe subjektivt opplevd, som innebærer både jeget og noe driftsmessig, kan deles med andre. Når en spontan gest blir møtt og besvart av en betydningsfull annen, befinner vi oss i området for det sanne selvet, riktignok et grensebegrep. Når det ikke er plass til ens spontane uttrykk, når en er henvist til bare å tilpasse seg andres reaksjoner og stemninger, dannes det falske selvet som en sosial tilpasning og et forsvar. Hensikten med begrepsparet er ikke å fremme maksimal autentisitet, men å understreke viktigheten av at noe spontant og subjektivt kan finne et rom utenfor en selv og inngå i en utveksling med andre. Et av Winnicotts mest kjente utsagn er “There is no such thing as an infant”. Med andre ord, det gir ikke mening å betrakte et spedbarn i isolasjon, men bare i interaksjon med moren og et større, omkringliggende miljø. Tilsvarende er hans tanke om at det ikke finnes noe slikt som et isolert individ, viktig som korrektiv til det rådende nyliberale paradigmet og sentralt for psykososial tenkning. Ideene hans utviklet seg i etterkrigstiden, da velferdsstaten var under oppbygning. At vi trenger en stat som i noen grad “holder” oss, slik at vi ikke faller altfor hardt, og at vi trenger å “holde” og stimulere hverandre for virkelig å være levende, gjenspeiler dette klimaet, snarere enn dagens individualisme.

Miljø og erfaring

På det psykoanalytiske kartet, er Winnicott en fremtredende representant for den britiske Independent school – de som ikke er etterfølgerne hverken til Anna Freud (klassiske freudianere) eller til Melanie Klein (kleinianere). Andre viktige medlemmer av gruppen er Sandor Ferenczi, Michael Balint, Marion Milner, W.R. Fairbairn, John Bowlby og Paula Heimann. De kjennetegnes blant annet av vektlegningen av miljøets betydning, av tenkning omkring traumer som forårsaket av ytre hendelser, og av at erfaring, ikke bare mer intellektuell forståelse, står sentralt i tanken om hva som hjelper mennesker til videre vekst. Winnicott bruker begrepet “holding” ikke bare om at moren holder spedbarnet fysisk, men også om hvordan det omgivende miljøet “bærer” en person, holder denne oppe og sammen, så hen ikke fragmenteres. I den analytiske situasjonen fremhever han hvordan pasienten kan gjenoppdage en trygghet i erfaringen av analytikerens og settingens pålitelighet over tid. Hvis pasienten ikke har opplevd slik pålitelighet tidligere, er det å skape et slikt grunnlag viktigere enn tolkningen, som kan komme senere, når tiden er moden.

Subjektivitet og samfunn

Blant Winnicotts bidrag er også kritiske betraktninger om andre behandlingsmetoder. Han engasjerte seg ut over sitt eget felt, og protesterte offentlig både mot lobotomi og mot elektrosjokkbehandling. Det første er nå utdatert, det siste fortsatt relevant. Genuint psykoanalytisk er måten han gjorde det på, nemlig at han belyste meningen slike behandlinger vil tilskrives utfra ulike pasienters subjektive ståsted – som en bekreftelse på at de faktisk er forfulgt, som en suicidal handling, som en straff, som en masochistisk tilfredsstillelse. Og han kritiserte tanken som ligger bak, å fjerne eller ødelegge en del av hjernen som ses som skadelig. En psykoanalytisk holdning vil nettopp være den motsatte – ikke å ville isolere og ta vekk deler av selvet som anses som skadelige, men å lytte til dem og gi rom for å integrere dem i resten av personligheten. “Det vanskeligste jeg har å si”, skrev han om disse formene for fysisk manipulering som “kur”, er at det er måter samfunnet finner utløp for ubevisste følelser av hat, frykt og skyld overfor “gale” mennesker. Ikke at han dermed ville fremme psykoanalytisk behandling for alle. I stedet agiterte han for bredere sosiale støttetiltak som tar hensyn til den enkeltes subjektivitet og til forholdet til den ytre verden.

Winnicott kunne la seg engasjere av andres ideer, men kunne bare bruke dem etter at de var filtrert gjennom hans egen erfaring. I en klinisk situasjon hadde han som mål å gå inn i enhver situasjon uten å bruke kunnskaper som forsvar, slik at han kunne være mest mulig eksponert for den virkningen situasjonen hadde på ham. “Måtte jeg være i live når jeg dør”, skrev han i en selvbiografisk skisse. Gjennom tekstene er han i høyeste grad i live lenge etterpå.

Litteratur

Winnicott. C. (1989) “D. W. W.: A Reflection” in C. Winnicott, R. Shepherd, M. Davis, Psycho-Analytic Explorations. London: Karnac, 1-18.

Winnicott, D.W. (1943-1947) “Physical Therapy of Mental Disorder: Convulsion Therapy, Treatment of Mental Disease by Induction of Fits”, “Shock Treatment of Mental Disorder”, “Shock Therapy”, “Introduction to a Symposium on the Psycho-Analytic Contribution to the Theory of Shock Therapy”, “Kinds of Psychological Effects of Shock Therapy”, “Physical Therapy of Mental Disorder” in C. Winnicott, R. Shepherd, M. Davis, Psycho-Analytic Explorations. London: Karnac, 515-541.

Winnicott, D.W. (1953) “Transitional Objects and Transitional Phenomena—A Study of the First Not-Me Possession”, Int. J. Psycho-Anal., 34:89-97.

Winnicott, D. W. (1960) “Ego Distortion in Terms of True and false Self” in The Maturational Processes and the Facilitating Environment, New York: International Universities Press, 140-152.

Winnicott, D.W. (1960) “The Theory of the Parent-Infant Relationship”. Int. J. Psycho-Anal., 41:585-595.

Appendix – Mest leste artikler, Pep.Web

1. Winnicott, D.W. (1953). Transitional Objects and Transitional Phenomena—A Study of the First Not-Me Possession. Int. J. Psycho-Anal., 34:89-97.

2. Winnicott, D.W. (1960). The Theory of the Parent-Infant Relationship. Int. J. Psycho-Anal., 41:585-595.

3. Klein, M. (1946). Notes on Some Schizoid Mechanisms. Int. J. Psycho-Anal., 27:99-110.

4. Winnicott, D.W. (1974). Fear of Breakdown. Int. R. Psycho-Anal., 1:103-107.

5. Winnicott, D.W. (1949). Hate in the Counter-Transference. Int. J. Psycho-Anal., 30:69-74.

6. Benjamin, J. (2004). Beyond Doer and Done to: An Intersubjective View of Thirdness. Psychoanal Q., 73(1):5-46.

7. Ogden, T.H. (1994). The Analytic Third: Working with Intersubjective Clinical Facts. Int. J. Psycho-Anal., 75:3-19.

8. Bion, W.R. (1962). The Psycho-Analytic Study of Thinking. Int. J. Psycho-Anal., 43:306-310.

9. Joseph, B. (1985). Transference: The Total Situation. Int. J. Psycho-Anal., 66:447-454.

10. Bion, W.R. (1959). Attacks on Linking. Int. J. Psycho-Anal., 40:308-315.

Lene Auestad er dr. i filosofi, forfatter, grunnlegger av Psychoanalysis and Politics og assosiert medlem av Norsk psykoanalytisk forening.