Det var en gang, det må ha vært første halvdel av 80-tallet, at jeg og en venn av meg kjørte spark nedover Tåsenbakken. Veien het Tåsenveien, men her gikk den bratt nedover, og gikk derfor under navnet Tåsenbakken. Sparker var vanlige den gangen, i min barneskolealder, for de kan bare brukes når det er mye snø. Illustrasjonsbildet over viser sparkens anatomi – en trestol med håndtak er plassert oppå to metallskinner. Man står på en av disse skinnene med den ene foten og sparker fra med den andre, og på stolen er det plass til at en person kan sitte. Min barndomsvenn kjørte først. Hun hadde lillebroren sin plassert på setet foran. I bakken sto to drittsekkgutter utstyrt med miniski. Miniski, korte, brede, ski laget av plast, var populære den gangen. De hadde lastet miniskiene med snø, og kastet snøen i ansiktet på min barndomsvenn og lillebroren idet de passerte. Etter dem kom jeg, og heldigvis hadde jeg gått på ju jitsu. Jeg stoppet sparken foran den første drittsekkgutten og slo miniskien med snøen ut av armene på ham. Så kjørte jeg litt videre og stoppet foran den andre, og for variasjonens skyld sparket jeg skien ut av armene på ham. I begge tilfellene berørte jeg ikke drittsekkguttene, bare skiene deres. De sto begge gapende tilbake, som om de hadde falt ned fra månen, mens jeg fortsatte nedover bakken.

Det sies at høydepunktene fra ens liv passerer i revy før en dør. Dette er sannsynligvis bare tull, men det er en interessant idé. I alle fall vet jeg at selv om jeg har gjort noen viktige ting senere i livet – utgitt bøker, tatt en doktorgrad, reist til noen fantastiske steder, møtt noen uforglemmelige mennesker – ville dette øyeblikket utvisomt vært med i revyen.

I den neste episoden var jeg voksen. Jeg hadde en vikarjobb på Stortingets tekstsenter, der vi redigerte tekster politikerne produserte. Vikarene ble satt inn i intense perioder, og dette var derfor skiftarbeid med nattarbeid. Derfor befant jeg meg sent en natt på en vanlig ukedag utenfor Stortinget på vei hjem. Gatene var helt folketomme. Men en mann begynte å følge etter meg mens han ropte til meg. Dette var en skummel situasjon. Plan A, tenkte jeg, er å ignorere ham, fortsette å gå, late som ingenting. Plan A fungerte ikke – han fortsatte å følge etter meg og rope. Plan B, tenkte jeg da, kunne være å begynne å løpe. Men den planen hadde to ulemper ved seg. For det første ville jeg da måtte løpe ned Akersgata, og det var en skummel gate på den tiden – ikke et sted å oppholde seg midt på natten. For det andre ville jeg komme til sykkelen min, som sto parkert lenger bort, ikke bevege meg lenger unna den, og denne fyren befant seg nå mellom meg og sykkelen. Så jeg forkastet Plan B og gikk over til Plan C. Heldigvis hadde jeg på dette tidspunktet noe erfaring med både ju jitsu og kickboksing. Det ga meg motet som skulle til. Så jeg gikk helt opp til ham, grep ham i kragen med begge hender, og hveste noe i retning av “Kom deg unna”. Da ble han med ett veldig spak, og sa “Jeg mente ingenting, altså”. Det ville vært komisk, hvis det ikke hadde vært for at situasjonen var såpass truende. Så jeg fikk tatt sykkelen min og syklet hjem uskadet. Jeg tenkte den gangen at noe av det jeg hadde lært meg, var å snu frykt til sinne, siden de to affektene ligger ganske nær hverandre.

I begge disse to tilfellene ble aggressorene så overrasket da situasjonen ble snudd på hodet at de ble helt handlingslammet. Endeløs toleranse overfor aggressorer er ikke alltid svaret. Noen ganger er svaret å stoppe dem.

 

 

Foto: Barn med spark ved Barduelva i 1951. Av Edvigs Kanavin/NVE. Creative Commons, fra Store Norske Leksikon.