Kjære dere – dere som har gitt til spleisen «Lene overlever sommeren og kan skrive og oversette flere bøker», og dere som har delt den, (jeg tar med navnene til slutt),

Dere skal vite at jeg er rørt, og at jeg er positivt overrasket over at flere bryr seg om meg enn det jeg trodde – det er langt fra noe jeg tar for gitt.

Et tilbakevendende tema i private samtaler i det siste, er at de som ikke selv er frilansere, ikke aner hvordan frilansere har det. Jeg vil derfor si et par ord om det. En del politikere og opinionsledere – i alle fall både Høyre og Arbeiderpartiet – mener vanlige folk, i motsetning til rike folk, blir mer produktive når de blir satt under hardt økonomisk press. Jeg kan forsikre dere om at det motsatte er tilfelle. I en situasjon som denne – Solum Bokvennens mulige konkurs, med mulig bortfall av sårt tiltrengte inntekter fra flere års arbeid, settes jeg, kroppen og hjernen i alarmberedskap. Dette er en tilstand som kanskje ville hjulpet til å slåss mot, eller flykte fra, en umiddelbar fare, enten den tok form av et menneske, et dyr eller en naturulykke. Når det gjelder katastrofer som denne, kommer beredskapen sørgelig til kort. Det hjelper ikke – som noen påpekte – at situasjonen kanskje – eller kanskje ikke – ordner seg om noen måneder, siden regningene, som konkrete trusler når man ikke kan betale dem, kommer nå. Når man er tvunget til å fokusere på umiddelbare trusler, blir kreativiteten opplagt mindre. Tankene kan ikke vandre fritt når de stadig må vende tilbake til faren som henger over en. Man blir tvunget til å tenke på kort sikt. Langsiktighet er en luksus for de som er bedre stilt. Jeg kan bevitne at dette er veldig destruktivt. Jeg lurer noen ganger på om det er verdt det, og på hvor mye livet mitt blir forkortet av slike trusselsituasjoner. På den annen side lurer jeg også på hva jeg kunne ha laget hvis forholdene hadde vært bedre. For det å skrive er noe av det aller viktigste i mitt liv, og det er eksistensielt. Jeg kan godta et kortere liv i håp om at noe av det jeg skriver betyr noe for noen, at det inneholder et gjenskinn av noe som minsker deres eksistensielle ensomhet, og kanskje at noe overlever meg.

Det er viktig å tilføye at jeg siden høsten 2023 har blitt fast ansatt som organisasjonssekretær i WSO – We Shall Overcome, en liten organisasjon som har arbeidet for menneskerettigheter i psykisk helsevern siden 1968 – først i en 30%, så i en 40% stilling. Det er jeg veldig glad for – det er et viktig formål, og det er bra mennesker som arbeider der. Så jeg er ikke lenger frilanser fullt ut – heldigvis. Men i denne sammenhengen var det ikke nok økonomisk.

Det er kanskje et fåfengt håp at noen med politisk innflytelse leser dette, men samfunnskritisk som jeg er, vil jeg likevel avslutte med noen politiske poenger.

Flere jeg kjenner har påpekt at hvis en arbeidsgiver går konkurs og ikke kan betale lønnen hen skylder en arbeidstager, trår staten inn og betaler lønnen til den som har mistet jobben. For frilansere gjelder ikke dette. Konkurslovgivningen er visstnok slik at de store kreditorene får forsyne seg av boet først, og at frilansere kommer sist i rekken – da er det gjerne ingenting tilbake.

Tilsvarende, hvis en skulle bli syk, har en ingen rettigheter. Frilansere er også mennesker. De kan rammes av ulykker, de kan bli syke. Men i motsetning til alle andre, har de ingen sikkerhet – de står helt på bar bakke. Hvordan kan vi tillate et samfunn som gjør dette mot folk?

Dermed vil jeg oppfordre til – å gi frilansere de samme rettighetene som alle andre har. Dernest – borgerlønn. Mange vil sikkert le av dette siste, men jeg mener alle motargumentene jeg har hørt, ikke er sterke nok i forhold til de store fordelene det ville medføre, de brutale og unødvendige byrdene det ville lette.

Venstresiden er for arbeidstagerne, høyresiden er for de store bedriftseierne. Ingen er for frilanserne, eller for de som driver små, egne bedrifter. Til de på venstresiden – de som gjør dette, har ikke nødvendigvis valgt det, og de bør ikke forveksles med storkapitalen. I likhet med arbeidstagere, fortjener de mer trygghet. Til de på høyresiden – i mangel av regulering, går utviklingen i retning av monopolkapitalisme. Det ville være sunnere å la små aktører få slippe til, og begrense markedsmakt. Dette kan utvikles i forhold til bokbransjen et annet sted.

Situasjoner som denne gjør meg både mer samfunnskritisk, eller øker min mistillit til samfunnet slik det foreligger i dag, og gir meg tanker om hva som bør endres.

Men denne situasjonen øker også min tillit til at det finnes noen som forstår, og som støtter meg. Så hjertelig takk til: Anonym (i flertall), Tore Linné Eriksen, Karl Eldar Evang, Birgit, Estevez, Siv Helen Rydheim, Gulay, Maya, Marianne Mjaaland, Rune Raknes, Line Stänicke og Ingrid Rommetveit! Dette betyr mye.

Illustrasjonsbilde: Et bilde jeg tok av en solsikke/ solsikkeeng i Frankrike for noen år siden.