Noen spredte betraktninger om den tvilsomme verdsettelsen av flinkhet

Jeg står midt oppe i noen vanskelige hendelser, og ut over å være travelt opptatt med å redde en katt og kattungene hennes fra å bli spist av en slange, ble jeg fortalt av moren min at jeg ikke var flink nok, og at storesøsteren min var mye flinkere. Dette var altså i drømme.

Det er noe i den avbildningen, for jeg er oppvokst med flinkhet som middelklasseverdi, som noe som forventes. Og strengt tatt kan man aldri bli flink nok, for ting kunne alltid vært gjort enda bedre. På den annen side er jeg glad for at jeg vokste opp i en familieatmosfære med sterk verdsettelse av subjektivitet. Hvordan en selv ser ting, på ens rare, idiosynkratiske måte, er viktig i seg selv, helt uavhengig av hva andre mener.

På barneskolen deltok klassen i en tegnekonkurranse Aftenposten arrangerte med Pompeii som tema. Etterpå var vi på en utstilling med noen av tegningene. Jeg spurte mannen som viste oss rundt om å få igjen min egen tegning. Han svarte at det kunne jeg få, men han var opptatt av å understreke overfor meg at den ikke var like bra som tegningen som vant konkurransen. Jeg fikk den aldri igjen. Men svaret hans irriterte meg – for meg var min egen tegning det viktige, selv om andre ikke forsto den eller verdsatte den. (Jeg var på et tidspunkt som barn inspirert av holdningen i middelaldermaleri om ikke å være mest opptatt av naturalistisk avbildning, men av å formidle et symbolsk innhold – og det var ikke nødvendigvis så tilgjengelig for andre.)

Når jeg gjør eller lager noe som en hobby og noen forteller meg at jeg er flink – som et kompliment – ser jeg at det er godt ment, men jeg tenker at det er noe på siden av saken. Det viktigste er å ha glede av å gjøre eller lage det, ikke at det skal være perfekt, eller at det skal leve opp til noen andres standarder. Adorno skriver i Minima Moralia om at i vårt kapitalistiske samfunn er noe “ordentlig” eller “seriøst” i den grad man tjener penger på det – i motsatt fall er det bare “tull og tøys”. Vi kan se hvordan det innvirker på neglisjeringen av forhold for kunstnere og for skapende virksomhet av alle slag som ikke er “pengemaskiner”. Barn får lov til å være skapende inntil et visst punkt, men skolen, med sitt fokus på målbar prestasjon, kveler det raskt – og for voksne er noe slikt “pinlig”.

Vårt nyliberale samfunn er besatt av å forsøke å måle ting som ikke kan måles, av å tallfeste ting som ikke kan tallfestes, fordi det handler om noe helt annet – om subjektivitet, fantasi, erfaring, med-subjektivitet. Store, byråkratiske samfunnsmaskiner vil knuse de som vil noe annet. Og byråkratene er på toppen av systemet. Og systemets verdier internaliseres – hvem vil vel være “ufornuftige”, “mislykkede” etter den rådende målestokken? Det er av avgjørende betydning å ha, skape og opprettholde rom for de av oss som tenker annerledes.

 

Lene Auestad, 26. mars 2024

 

Image: Paint-covered hands (by Steven Depolo), borrowed from Geek Feminism Blog