Av Lene Auestad

(Kurset fant sted 20.-21. november 2025)

Det var en kald vinterdag, og jeg gikk hjemmefra med telefonens kart i hånden. Det viste seg at Lovisenberg sykehus, der kurset skulle finne sted, ikke er langt fra den øverste spissen av St.Hanshaugen – et kjent område for meg, mens sykehusområdet var stort og ukjent. Etter å ha gått i en sirkel, ble jeg til slutt vist veien til bygningen som het Gjestehuset. Da jeg kom inn i rommet, hadde kurset nettopp begynt, og de andre fra WSO, Gunelie Winum, Kristin Sommerseth og Linda Galåen, hadde holdt av en plass til meg på bakerste rad.

Kurset ble ledet av psykiater Peter McGovern og psykolog Emma Hole Johnsen, begge fra Traumepoliklinikken, Modum Bad. Førstnevnte snakket gjennomgående mest, mens sistnevnte kommenterte innimellom. Psykososial funksjonsnedsettelse var det første begrepet som ble introdusert – det omfatter personer som har fått en diagnose innen psykisk helse-systemet eller som selv identifiserer seg med dette begrepet. Begrepet er i tråd med WHOs QualityRights, som danner bakgrunnen for kurset de har utarbeidet.

Komplekse traumer, sa McGovern videre, refererer til opplevd traume, snarere enn en spesifikk diagnose. I en senere pause spurte jeg ham om dette begrepet, hvorfor «komplekse»? Det ville innebære at det finnes traumer som ikke er komplekse, men det finnes vel ikke? Han sa seg enig i at alle traumer er komplekse, og at begrepet er overtatt fra medisinsk terminologi.

«Hvordan påvirker stigma og diskriminering psykiske helsetjenester i Norge i 2025?», var et spørsmål som ble reist. McGovern viste til institusjonalisert diskriminering i helsevesenet som noe som i seg selv skaper lidelse.  Her viste han til statistikker fra England som viser diskriminering på grunnlag av hudfarge i psykiske helsetjenester. Dette gjorde et godt inntrykk på meg – jeg kjenner til noe av denne forskningen fra før basert på mitt arbeid med rasisme, og det at han trakk frem dette, viste at han evnet å ha et samfunnskritisk perspektiv. «20% of people struggle against a form of mental illness», sa han. «100% of those face stigma». Her har jeg notert at kilden er The Gestalt Project: Stop the Stigma.

McGovern viste til boken The Wounded Healer, der forfatteren beskriver hvordan hans selvbilde endret seg totalt da han ble dårlig og kom i kontakt med helsevesenet som pasient.  Jeg fikk ikke med meg hva forfatteren het, og når jeg nå søker den opp, finner jeg at det er mange bøker med denne frasen i tittelen. Derfor vet jeg ikke hvilken av dem han mente å vise til.

Så ble ulike modeller for helsehjelp kontrastert med hverandre – en veldelighetsmodell, en medisinsk modell og en sosial rettferdighetsmodell. Det ble fremhevet at sentralt i en sosial rettferdighetsmodell er:

• Respekt for rettslig handleevne
• En ikke-tvangsbasert praksis
• Deltagelse og medvirkning
• Integrering i samfunnet
• Recovery- og personsentrert praksis

 

Hva er recovery?, var så spørsmålet som ble reist, med henvisning til Mental Health Europe. Det ble først fremhevet at man bruker det engelske begrepet på norsk fordi det ikke finnes noen god norsk oversettelse. De begrepene man kunne oversatt det med, treffer ikke. Jeg kommenterte til de jeg satt sammen med at det kunne vært interessant å gå gjennom de norske ordene man kunne oversatt «recovery» med, med en gjennomgang av hvorfor hver av disse ikke treffer. Kristin svarte at dette allerede har vært gjort i andre sammenhenger. En av kursdeltagerne spurte senere om enklere definisjoner av «recovery», men McGovern var bestemt på ikke å ville redusere kompleksiteten i begrepet. I papirene vi fikk står det, «Det finnes ingen universell eller fullstendig definisjon av recovery, fordi prosessen er individuell og avhenger av kontekst. Recovery handler både om den enkeltes personlige prosess – og om samfunnet rundt.»

Fem dimensjoner går igjen i personer med egenerfarings svar på hva som har størst betydning for psykisk helse, på engelsk forkortet CHIME (- vi kan tenke på en klokke som ringer – a melodious ringing sound, as produced by striking a bell),

Connectedness

Hope

Identity

Meaning

Empowerment.

 

De oversatte disse ordene til norsk som henholdsvis «tilhørighet», «håp», «identitet», «mening» og «selvbestemmelse». De fire siste virker på meg ganske uproblematiske, mens jeg vil dvele litt ved det første. «Connectedness» virker på meg som det kan henspille mer på kommunikasjon mellom to eller flere mennesker, mens «tilhørighet» kan ha mer med å identifisere seg med en gruppe å gjøre, så vel som med enkeltpersoner. Hvis man oversatte «tilhørighet» tilbake til engelsk, ville «belonging» være et opplagt valg. Google Translate gir «connectedness» = «tilknytning», som hvis man oversatte det tilbake, lett kunne bli «attachment» – da kan vi tenke på Bowlby et.al. DeepL angir også «connectedness» = «tilknytning» som førstevalg, men kommer også opp med alternativene «sammenheng», «forbundethet» og «sammenhenger». «Forbundethet» klinger noe rart på norsk, samtidig som det er aller mest ordrett. Jeg dvelte ved dette fordi man kan lure på om man kan oppleve at man er del av samme gruppe, gjeng eller lignende men ikke kommunisere godt (ha tilhørighet, men ikke være connected), eller motsatt oppleve at man kommuniserer godt med noen som står fjernt fra en i det sosiale rommet (være connected, uten å ha tilhørighet.)

 

Det ble fremhevet at recovery handler om å gjenvinne «stemmerett» – retten til å bli hørt, til å ta egne valg og til å være i førersetet i ens eget liv. «Stemmerett» ble altså her gitt en langt videre og mer poetisk betydning enn retten til å stemme ved valg – og jeg assosierte til det paradoksale i at mange som har rett til å stemme ved valg, ikke kan påvirke sin egen behandling.

Tidlig i kurset ble vi bedt om å ta stilling til påstanden «Alle mennesker er født frie og likeverdige» ved å stille oss på en side i rommet hvis vi var enige, på motsatt side hvis vi var uenige, og på midten hvis vi var delvis enige. Jeg stilte meg på midten. En som inntok hvert standpunkt ble bedt om å utdype sitt svar. Hvis jeg skulle utdypet mitt, ville jeg svart at frihet er noe graduelt, snarere enn et enten/eller. (Les eventuelt denne artikkelen: Auestad, L. (2014) «Ansvar og det ubevisste. Skisser til en psykoanalytisk inspirert etikk» i K. S. Mollerin og T. S. Madsen red. Agora nr. 1-2. Temanummer, Freud.)

De fortalte om gruppene de ledet, som forkortes TORP. Jeg assosierte til et jordsmonn man dyrker, og ifølge Det norske akademis ordbok kommer ordet «torp» fra norrønt og betyr «liten gård, småbruk eller (senere) husmannsplass». I denne sammenhengen står TORP derimot for TraumeOrientert RecoveryPlanlegging.

Fra mine notater: De forteller tydelig i begynnelsen at man ikke må si noe i gruppen hvis man ikke vil eller orker. Man kan gå inn og ut av rommet ved behov. De fremhever at det er viktig med alles tilstedeværelse. De begynner med hva som er viktig for at dette skal være en trygg gruppe.

 

Dette er ikke en gruppe der man snakker om traumatiske opplevelser fra tidligere. Det gjør det trygt nok. Ofte har alle tilgang til en behandler, og de trenger ikke flere kloke ord fra oss (gruppelederne). Fokuset er på konsekvensen av traumet – ikke på det traumatiske som har skjedd. De passer på at de som deltar, er godt forberedt på at gruppen kan vekke vanskelige ting.

Noe som ikke er med i mine notater, men som jeg kan huske at ble sagt angående deltagerne i gruppen, er at de enten har gått i terapi før de begynner i gruppen, eller er i terapi mens gruppen pågår. Alle blir intervjuet før de begynner i gruppen – det er mulig at det som nettopp ble nevnt, ikke er et absolutt kriterium, at de mener at noen som ikke går i eller har gått i terapi, likevel kan være egnet til å delta, basert på intervjuet. Dette er jeg ikke helt sikker på.

De fortalte at de vektlegger:

• Relasjon
• Opplevelsen av å være aktør i eget liv
• Integrasjon: egen kropp og det traumespesifikke

 

Videre fortalte de at mange kommer i kontakt med urettferdighet og krenkelse i løpet av prosessen – hvordan man har blitt behandlet av systemet. De blir plutselig rasende. Vi (dvs. gruppelederne) skaper plass til det. Også ikke idealisering. «Ja, vi representerer det samme systemet. Det er det samme stedet du er nå hvor du er blitt påført skade.»

Jeg stilte et spørsmål om det forekom aggresjon fra gruppemedlemmer rettet mot andre gruppemedlemmer. Jeg fikk inntrykk av at spørsmålet ikke ble ordentlig forstått. Det er mulig at det skyldes at jeg tenkte utfra hva som kan forekomme i gruppeterapi eller i grupper mer generelt, mens jeg gradvis ble klar over at prosjektet som beskrives her best kan karakteriseres som en form for psykoedukasjon.

Jeg har inntrykk av at flere av de andre som deltok på kurset, kjente mer til prosjektet fra før enn det jeg gjorde. Det jeg har erfaring med, er å gå i psykoanalyse og i psykoanalytisk, eller psykodynamisk orientert individualterapi. Videre har jeg hatt kontakt med det gruppeanalytiske miljøet, særlig i England, og har deltatt på gruppeanalytiske konferanser der grupper har inngått som en del, men jeg har ikke gått i gruppeterapi eller gruppeanalyse. Jeg hadde et spørsmål i bakhodet om hvordan jeg ville håndtert det å delta en i en slik gruppe som de beskriver, og jeg er ikke sikker på hvordan jeg ville taklet det.

«Jeg spør alltid om fysisk helse», sa en av deltagerne på kurset, som var terapeut. «Folk som har vært utsatt for tortur, går ikke til fastlege, tannlege. Det finnes egne gratis tannlegetilbud i noen kommuner – hvis de ikke orker å gå selv, kan jeg gå sammen med dem (i individualterapi).»

Kurslederne fremhevet selvbestemmelsesrett, kontroll over eget liv. Beslutningsstøtte, CRPD, artikkel 12: Jeg skal støtte deg i å ivareta din vilje, dine interesser. Jeg må da sette meg inn i hva de er. Det er mye enklere hvis man allerede har dokumenter som sier hva vedkommende vil.

«Noen jeg har snakket med», sa McGovern, «har en type plan når de er i toppform, og en annen type plan når det går dårlig.»

Selv i utfordrende situasjoner må vi streve etter å finne måter å sikre at mennesker har det siste ordet i beslutninger. Det finnes alltid måter å fremme folks rett til å utøve sin rettslige handleevne på. Slik alle har et testamente, kunne alle ha en fremtidsplan.

I WSO har vi brukt ordet «forhåndserklæring» om det jeg tror er det samme som kursholderne mente med «fremtidsplan». «Slik alle har et testamente, kunne alle ha en fremtidsplan», ble det sagt. Det slo meg at disse to ordene har en ganske annen klang. En forhåndserklæring, slik jeg forstår det, er et juridisk dokument som beskriver hvordan man ønsker å bli behandlet i en krise der man kanskje midlertidig ikke er i stand til å fatte egne beslutninger. Da kan ens forhåndserklærte ønsker gjøres gjeldende. Det ville vært et klart gode hvis en slik forhåndserklæring ble gjort juridisk bindende. Det er den ikke nå i Norge. Spørsmålet om det å ha en slik dermed hjelper, var så vidt oppe på kurset. Konklusjonen synes å være at den ikke alltid blir tatt hensyn til, men at den noen ganger blir det, og at den derfor kan være til hjelp i noen grad.

McGovern sa på et tidspunkt at man burde, eller gjerne kunne, spørre om en persons fremtidsplan ved et første møte med vedkommende. Dette forvirret meg. Jeg tenker at hvis en møter en person som er midt i en krise, vil hen nettopp ikke se noen fremtid – svaret ville være at en fremtid ikke finnes. Planer for fremtiden er noe man har hvis man har mer overskudd. Dermed forstår jeg ikke hva han mente med dette.

Under kurset reflekterte jeg over om jeg selv kunne lage en fremtidsplan eller forhåndserklæring, over hva det ville innebære. Jeg tenkte at jeg ville trenge å se eksempler på andres planer eller erklæringer for å få ideer til hva det kunne innebære. Det er også vanskelig å forstå betydningen av en slik uten å vite forhistorien – hva det er en reaksjon på, som kan være svært forskjellig for mange.

En av deltagerne på kurset uttalte, «Man er tungt medisinert, og blir derfor behandlingsresistent, og så gir systemet deg litt opp. I begynnelsen klarte jeg ikke å bruke stemmen min engang. Stemme-retten. I dette har jeg begynt å ta tilbake livet mitt. Systemet har ødelagt veldig mye for meg.»

En annen tok opp det at det er behov for «samme person, ikke bytte folk å forholde seg til hele tiden. Særlig når man har relasjonstraumer. På DPS er en sykemeldt, så en ny, så enda en ny. Det er kortvarig, med et begrenset antall timer – hvordan løser man det?»

McGovern siterte den amerikanske psykoanalytikeren Jonathan Shedler, «8-10 timer er nok til å si hei.»

Til sist stilte kursholderne spørsmålet om hvordan man kan bruke dette innenfor dagens norske helsesystem. Til det reiste jeg et spørsmål om tilgjengeligheten av psykoterapi, noe jeg har blitt klar over i det siste. Fra Den norske legeforenings nettside, oktober 2023:

«Det er vedtatt at alle henvisninger til spesialisthelsetjenesten i psykisk helsevern skal rettighetsvurderes i felles henvisningsmottak. Formålet med ordningen er å sikre at pasientene får de samme rettighetene etter pasient- og brukerrettighetsloven. Fastleger kan derfor ikke lenger sende henvisninger direkte til avtalespesialister i psykiatri og psykologi.»

Jeg har blitt fortalt om det fra begge sider – fra pasientperspektivet har problemet blitt beskrevet som at hvis man blir avvist av DPS som ikke «trengende nok», blir man avvist generelt – man kan ikke deretter henvende seg til en avtalespesialist. Fra terapeutperspektivet har jeg blitt fortalt at ordningen har fjernet retten til å velge en terapeut man mener passer for en selv og ens egne problemstillinger, for eksempel en som har spesialisert seg særlige på bestemte typer problemer.

Kursholderne mente dette spørsmålet ikke var relevant i forhold til det de ønsket å ta opp på slutten. Jeg forsto ikke hvorfor de mente det var irrelevant – kanskje var det fordi de ville fokusere på gruppebehandling, mens min tanke var at individualterapi er noe mange kan trenge før en eventuell gruppe, og at samfunnsmessige hindre for å få dette derfor var verdt å ta opp.

 

«So hope for a great sea-change

On the far side of revenge.

Believe that a further shore

Is reachable from here.»

Seamus Heaney – from The Cure at Troy

 

Dette var linjene fra diktet som ble sitert til slutt i kurset. Henvisninger Peter McGovern hadde kommet med underveis til henholdsvis Irland og England, hadde fått meg til å lure på om han var engelsk eller irsk. Da han helt på slutten sa et par setninger sammenhengende på engelsk, kunne jeg høre at han hadde en irsk aksent – og han avsluttet med et sitat fra en irsk poet. Av et intervju jeg fant etter kurset på Den norske legeforenings sider, «Traumeundervisning i tilfluktsrom» fra 3. mars 2025, vokste opp med konflikten i Nord-Irland og arbeidet for WHO med psykisk helse og menneskerettigheter før han begynte å spesialisere seg i psykiatri. Etter at han begynte å arbeide på Modum Bad i Norge, har han startet på en videreutdanning på Institutt for psykoterapi, som er psykoanalytisk orientert.

Da jeg stilte ham et spørsmål tidlig under kurset, spurte han etter Mette Ellingsdalen, og jeg svarte at hun var i Sinai, men snart ville være tilbake. De to har sammen skrevet artikkelen McGovern, P., Ellingsdalen, M. (2022) «QualityRights – Mot psykisk helsetjenester basert i menneskerettighetene» i Tidsskrift for psykisk helsearbeid vol. 19 nr.1. Siden det hadde vært en kort presentasjonsrunde i starten, henviste han til min bakgrunn i filosofi met et spørsmål om hvordan den formet mitt perspektiv på kurset. Jeg svarte med å nevne at jeg også hadde en bakgrunn i psykoanalytisk tenkning og psychosocial studies, og at det var beslektet med noe av dette materialet, selv om det ikke nevnte menneskerettigheter. Da nevnte han at han også hadde interesse for det psykoanalytiske feltet.

Etterpå har jeg tenkt at det er tre tekster jeg har skrevet som særlig omhandler traumer, alle på forskjellig vis, og på en annerledes måte enn dette kurset,

Auestad, L. (2011) «To Think or Not to Think – A Phenomenological and Psychoanalytic Perspective on Experience, Thinking and Creativity» i Cliopsy nr. 6. – en senere utgave publisert i Alan Bainbridge/Linden West red. Psychoanalysis and Education: Minding a Gap.  London: Karnac 2012.

Auestad, L. (2012) «Subjectivity and Absence – Prejudice as a Psycho-Social Theme» i Auestad, L. red. Psychoanalysis and Politics. Exclusion and the Politics of Representation, London: Karnac.

Auestad, L. (2017) «Public memory and figures of fragmentation» i Auestad, L. red. Shared Traumas, Silent Loss, Public and Private Mourning. London: Karnac.

Det var ikke tid til å reflektere over diktet som ble vist frem og sitert helt til sist i kurset, men jeg undret meg over hvordan frasen «On the far side of revenge» skulle tolkes. Er hevnen her noe som er et forbigått stadium, som har funnet sted i fortiden, er det noe en har overvunnet trangen til å ville gjennomføre, har den blitt irrelevant. Jeg tenkte på ordtaket «Den beste hevnen er å leve godt», som henspiller på et stadium der en har fått et liv som er såpass godt at noe vondt eller skadelig en har blitt utsatt for i fortiden ikke lenger oppleves som viktig. Men hva forutsetter det i form av gjenopprettelse, av at de miljø- eller samfunnsforholdene som skapte smerten eller skaden nå er endret?

I det siste har jeg begynt å lese boken Truth and Repair: How Trauma Survivors Envision Justice av Judith Herman. Jeg fortalte litt om den og om Modum Bad-kurset til Mette Ellingsdalen og advokat Stine Moen noen dager etter at kurset var over. Sistnevnte begynte å le, og jeg undret meg over hvorfor. Så la jeg til at jeg på en måte kunne forstå det. Det var rett før rettssaken til Inger-Mari Eidsvik mot staten, og Stine Moen er hennes advokat. For henne var denne forbindelseslinjen forfatteren trekker kanskje helt opplagt – det var akkurat dette hun og flere sto midt oppe i – en kamp for restitusjon, gjenopprettelsesrettferdighet, for traumer påført av staten. For mange andre vil jeg tro at den er mindre opplagt, siden vi tenker om traumer at begrepet tilhører det psykologiske domenet, og rettferdighet derimot er et moralsk, juridisk eller politisk begrep. Tidlig i boken nevner Herman et monument som nylig er blitt reist i Minnesota, USA, for ofre for seksuelle overgrep, kvinner og menn, men flere kvinner enn menn. Under lesningen ble jeg slått av min egen reaksjon på dette – «Kunne et slikt monument være mulig?», og tenkte videre at min egen overraskede reaksjon gjenspeiler hvor dypt vi bærer i oss samfunnets normer om at ofre for seksuelle overgrep umulig kan gjøres til gjenstand for heder, bare for skam og vanære. Og det er fortsatt tilfelle at de aller fleste overgripere ikke blir straffedømt. Når vi tenker om traumer, er det viktig ikke å glemme eller utelate at traumatisering finner sted i urettferdige samfunn, og at de skjevhetene som tillater at dette skjer ofte fortsetter og fortsetter.

 

Illustrasjonsbilde: Poisondoll (2024) padshii-angel-chernye-krylia-pustota-odinochestvo Goodfon.com, Creative Commons.