Av Lene Auestad

Jeg tenker på hvordan jeg nå gleder meg til å markere 1. mai, og på hvordan, de mange årene jeg bodde i England, 1. mai ikke var en ting for de fleste – Thatcher hadde knust dagen. Vi som bor i Norge skal være glade for at vi ikke har noen Thatcher, men vi har flere som prøver å være det. I dagens politiske landskap går angrep på velferd og angrep på forskjellighet hånd i hånd – kuttpolitikk og politikk i retning av et mer autoritært samfunn. Skal vi derfor skrive – først tok de de uføretrygdede? Flyktninger? Kvinner? Kjønnsforskere og rasismeforskere? LGBTQ-bevegelsen? Folk med psykiske plager? Folk med funksjonsnedsettelser? Humaniorafeltet? Romfolk? Kunstfeltet? Sosialister og kommunister? Den uavhengige journalistikken? Frilansere? Jeg tenker det er avgjørende at vi ikke går inn i en krangel om hvilke grupper som er de viktigste målskivene å støtte opp om, at vi ikke lager en kunstig motsetning mellom velferd for alle og rettigheter for alle som er noe forskjellige fra majoriteten, hver på vår måte. Vi trenger både mer fordelingslikhet og mer respekt for forskjellighet.

Og så tenker jeg på hvordan jeg nå mye lettere blir invitert med på ting – er trygg på at jeg har noen å henge med etter at dagens formelle aktiviteter er over. Jeg tenker på hvordan det var så vanskelig i alle årene jeg tilbragte som Utlending å ikke bli tatt med. Hvis du treffer en utlending i dag, inviter hen med!

Gratulerer med dagen! Kampen fortsetter! ¡No pasaran!

 

Image: Red Flag by Fredrik Rubens on Flickr, Creative Commons.