“En fremmed skal du ikke undertrykke; I vet jo hvorledes den fremmede er til mote; I var selv fremmede i Egyptens land.”  2. Mosebok 23:9, 1930-utgaven

 

En liten refleksjon basert på noen hverdagslige opplevelser – små situasjoner som ikke trenger å gjengis her. Nordmenn er ofte så veldig dårlige på å inkludere. Det skal ikke så mye til – litt mer romslighet, litt mer vidsyn, litt mer sjenerøsitiet. Å si, “kom, sett deg ned med oss og bli med og ta del.” Jeg har tilbrakt veldig mange år som utlending i England – de er ikke stort bedre på det der. Det er så veldig tungt og slitsomt å motta alle de små signalene på at du ikke regnes med, på at det ikke er noen plass for deg her. Det tar så uendelig lang tid å få lov til å bli en liten del av noe.

Jeg har blitt fortalt av en venn som kan langt mer om religiøse tekster enn det jeg kan, at “fremmed” i en nyere versjon oversettes med “utlending”. Dette grepet fjerner en flertydighet jeg synes det er viktig å bevare. Det å være “fremmed” kan handle om nasjonalitet eller hudfarge, men fremmedhet finnes også på så mange andre nivåer som spiller inn her. Det kan handle om ulike gruppemedlemskap, om diverse subkulturer. Den generelle trangsyntheten som ligger under xenofobi manifesterer seg med mange fasetter.  Det er så begrensende å bare ville omgi seg med mennesker som ligner en selv mest mulig. En lærer så lite nytt.

Jeg så en gang en oversikt, en rangering over hvilke land i Europa det ville være lettest å komme til som utlending – hvor man ville bli invitert inn. Portugal var nummer en, det landet der man ville få den varmeste velkomsten, og jeg husker ikke resten. Men nordmenn og andre nord-europeere kunne ha som en regulativ ide å tenke på land lenger sør i Europa – hvordan ville man gjort det der for å ønske noen velkommen? Og så etterligne noe av det etter beste evne. Det skal ikke så mye til. Og det kan bety så mye.

Lene Auestad, 22. mai 2022.