Lene Auestad – Makt og implisitt diskriminering

“Det er ikke noe mystisk eller naturlig ved autoritet”, skrev Edward Said. “Den lar seg knapt skille fra visse ideer den hyller som sanne, og fra tradisjoner, persepsjoner og dommer som den former, overfører og reproduserer. Fremfor alt kan, eller snarere må, autoritet analyseres.” Når det gjelder å forstå spredningen av rasisme, er det viktig ikke bare å fokusere på den mest eksplisitte og ytterliggående sådanne, men på implisitte, før- og ubevisste strukturer for å forstå hvordan disse virker sammen. Det er en glidende skala fra aktører på ytre høyreside som hevder at vi befinner oss i en sivilisajonskrig til mainstreamrepresentanter som snakker om at norsk kultur er truet. Jeg vil belyse disse sammenhengene og reise spørsmålet om hvordan utviklingen kan sees i sammenheng med traumet etter 22. juli.

 

LENE AUESTAD er en filosof og forfatter. Hennes faglige interesser omfatter etikk og kritisk teori, psykoanalyse, sosial og politisk teori. Hun har fokusert på forståelse av fordommer, hatprat og sosial eksklusjon, særlig i boken Respect, Plurality, and Prejudice: A Psychoanalytical and Philosophical Enquiry into the Dynamics of Social Exclusion and Discrimination, London: Karnac, 2015. Den er basert på hennes doktoravhandling fra Universitetet i Oslo. Hun har blant annet utgitt bøkene Psychoanalysis and Politics: Exclusion and the Politics of Representation, (Karnac 2012), Nationalism and the Body Politic: Psychoanalysis and the Rise of Ethnocentrism and Xenophobia, (Karnac 2014) og Shared Traumas, Silent Loss, Public and Private Mourning (Karnac 2017). Hun grunnla den tverrfaglige og internasjonale konferanseserien Psychoanalysis and Politics i 2010, som holder årlige konferanser om aktuelle temaer i ulike europeiske land.

Tibake til hovedsiden, Normalisering av rasisme

 

Makt og implisitt diskriminering

Foredrag holdt på konferansen Normalisering av rasisme, lørdag 23. september 2017, Litteraturhuset, Oslo

Lene Auestad

I nyhetsbildet de siste dagene er det en sak om en kampanje regjeringen lanserte i 2014, rettet mot potensielle asylsøkere fra Somalia. I tegneserien som inngår i kampanjen møter vi Hassan som forsøker å søke asyl i Norge. Her blir han nektet helsehjelp fordi han ikke har papirer, han blir utsatt for rasistisk hets og er henvist til å sove på gaten. Til slutt gir han opp og drar tilbake til Somalia. Serien ble trykket opp i 48 000 eksemplarer og delt ut til studenter i 8 somaliske byer. “Jeg tror det er en fin og enkel måte å kommunisere på” sa en informant i Justisdepartementet til Stine Sandnes, som har skrevet om kampanjen. Hun sier til Klassekampen at denne er laget som en skremselskampanje fordi de ikke vil ha somaliere i Norge, og påpeker videre at det ikke tas hensyn til at folk forlater Somalia av andre enn økonomiske grunner, så som konflikt og terror (Brandvold 2017).

I kampanjen presenteres reelle problemer flyktninger påtreffer i Norge, samtidig som forholdene ikke kritiseres. Feilen ligger ikke, ifølge kampanjen, i hvordan flyktninger tas imot, men i det at de kommer til landet. Deres motiver betviles. Det fremstilles som om deres tilstedeværelse skyldes opportunisme og ikke et reelt behov for hjelp og beskyttelse. Her har vi å gjøre med et budskap som på overflaten bare beskriver hvordan noe faktisk er, samtidig som det, mellom linjene sparkes til den som ankommer.

Samtidig, i England, snakket nylig Diane Abbott, shadow home secretary for Labour, på TV om den rasistiske hetsen hun blir utsatt for. Hun fortale at hun ble truet med syreangrep, voldtekt og drap og brukte n-ordet i sitatform for å illustrere hva hun sto overfor. Daily Mail reagerte med en overskrift om at Abbott krenket TV-seerne, sitat “Det er barn som ser på” og fremprovoserte raseri. Programlederen unnskyldte på hennes vegne og sa at vi ikke kan sende disse kommentarene tidlig på morgenen. En ny strøm av trakassering på Twitter fulgte. Mens TV-seerne hørte dette en gang, mottar Abbott og hennes medarbeidere mengder av lignende kommentarer hver dag, via e-mail, Twitter og Facebook. Det er et mønster her; mottageren tilskrives skyld når hun snakker ut om hatkampanjen. Og denne er orkestrert ovenfra, fra høyresidens medier og det konservative partiet (Shafthauer, 2017).

Jeg vil her ta opp hva som skjer nar vi snakker om rasisme, hva som utgjør forutsetningene for hvordan vi behandler temaet og hvilke problemer som er forbundet med det. Jeg vil reise spørsmålet om hvordan offentligheten kan tenke annerledes og grundigere om rasisme og diskriminering for å begynne på et arbeid med å reparere den alvorlige situasjonen vi nå befinner oss i.

I det senere har det vært mye fokus på såkalt ekstremisme og oppmerksomhet om viktigheten av å bekjempe denne. Når problemet vi står overfor er rasisme og andre former for diskriminering blir dette imidlertid skjevt og utilstrekkelig. Referansepuktet her er et sosialt status quo, hvor ekstremisme utgjør det som her og nå, eller til enhver tid, betraktes som ytterliggående, det som ikke befinner seg i eller nær det politiske sentrum. Men dette er i stadig endring. Som Adorno et. al. skriver i Den autoritære personlighet – her tilbakeviser de en forståelse av personlighet som noe rent individuelt, og argumenterer for at det i høy grad er noe sosialt formet – “Personlighetsmønstre som har blitt avvist som “patologiske” fordi de ikke er i takt med de vanligste manifeste trendene eller de mest dominerende ideene innen et samfunn, har ved nærmere undersøkelse vist seg ikke å være annet enn overdrivelser av det som var nesten universelt under overflaten i det samfunnet. Det som er patologisk i dag kan med skiftende sosiale forhold bli morgendagens mest dominerende trend” (1950, s. 7.) Med andre ord, det som er patologisk i dag kan bli normalt i morgen, fordi det normale er simpelthen det sosialt utbredte, dagens ekstremisme kan være morgendagens normalitet.

Et annet poeng er om bevegelsen mellom disse elementene i samfunnet, mellom de mer ytterliggående kreftene som sees som radikale og representantene for majoriteten, det etablerte og elitene.

Da jeg begynte på å tenke om og skrive om fordommer i betydningen rasisme, antisemittisme, sexisme, homofobi, islamofobi, så fordommer det i utgangspunktet som noe mer individuelt, og innså så gradvis at det var en utilstrekkelig måte å tenke om disse fenomenene på. Det er tale om mentale strukturer men ikke bare sådanne. Det er måter å tenke, føle, vurdere det og de en står overfor på som delvis er ubevisste eller førbevisste – noe skjer i sosiale relasjoner uten at en er klar over det eller at det trenger å være uttalt, og de ulike aktørene er klar over det i ulik grad. Hva som er og kan tillates å forbli ubevisst og førbevisst er også formet av maktforhold, historiske og nåværende sådanne. Følgelig handler feltet fordommer i stor grad om det som ikke blir sett og bemerket fordi det er vanlig, etablert og uproblematisert. Det normale blir ikke gjenstand for oppmerksomhet (Auestad, 2015).

Jeg har lyst til å gå tilbake til en historie som utspant seg for flere år siden, en historie jeg leste om på avstand og hvor jeg ble slått av hvordan saken utviklet seg. Det er en historie om en ambulansesjåfør, en historie om pressen og om offentlig opinion, en historie om hvordan maktforhold former hva som betraktes som sant, virkelig, gyldig.

Det var en gang en mann som satt i en park i Oslo sammen med sin kjæreste og lille datter. Mannen, som het Ali Farah, ble slått ned av en annen mann, og ble alvorlig skadet, med blødning fra hodet. Kjæresten hans tilkalte en ambulanse. Ambulansen kom og dro igjen uten å ta ham med. Ambulansesjåføren tolket situasjonen dithen at mannen var full og ikke trengte hjelp. Det var politiet som etterpå hjalp han til sykehus, der han ble lagt i koma og operert for livstruende blødning på hjernen. Det at ambulansesjåføren neglisjerte sin plikt til å hjelpe fikk kjæresten hans, Kohinoor Nordberg, til å reise en debatt om rasisme. Vinklingen på saken ble i stor grad i pressen gjort til et spørsmal om ambulansesjåføren var rasist eller ikke. Ambulansesjåføren uttalte at han hadde oppfattet mannen som et ordensproblem, og ba Farah og Nordberg “stoppe jakten på min kollega og meg”, som han uttrykte det. Statens helsetilsyn konkluderte med at ambulansesjåførenes handlinger var uforsvarlige, “men at det ikke er grunnlag for å tro at de opptrådte rasistisk, eller at deres handlinger var rasistisk motivert”. Ambulansesjåføren ble bøtelagt for utilbørlig opptreden under utførelse av offentlig tjeneste, men frifunnet i tingretten. Og Dagbladet ble dømt til å betale ambulansesjåføren en million i oppreisning for injurier (se ‘Ambulansesaken’ (2007), Wikipedia).

Da jeg brukte denne saken som illustrasjon i en tidlig versjon av et paper jeg presenterte, ble jeg fortalt at eksempelet ikke var så godt fordi de fleste nå sympatiserte med ambulansesjåføren. Mange syntes nå synd på sistnevnte – “stakkars mann som ble anklaget for rasisme”, og han ble i stor grad frifunnet i den offentlige opinion. I det jeg skrev byttet jeg ut eksempelet med et annet, for det finnes dessverre en overflod av eksempler å ta av hvis man vil påvise en rasistisk struktur. Først en stund senere slo det meg at nettopp det at folks, eller de flestes, sympati nå var med ambulansesjåføren, det belyste det jeg prøvde å forstå, snarere enn  å undergrave argumentet.

I Balints modell for traumer beskriver han hvordan disse har tre faser. I den første er det et avhengighets- og tillitsforhold. I den andre fasen finner et overgrep sted, enten en gang eller gjentatte ganger. Traumet fullendes først i den tredje fasen når den som er blitt utsatt for angrepet søker forståelse, anerkjennelse eller trøst, og overgriperen svarer med å opptre som om ingenting hadde skjedd. Enten denne er opptatt med andre ting eller plaget av skyldfølelse, kan vedkommende uttrykke indignasjon i møte med anklagen, eller tenke at det beste er å late som ingenting, fortsette som om ingenting var skjedd. Hendelsen blir dermed gjort uvirkelig (Balint, 1969). I det vanlige svaret på en anklage om rasisme, sexisme, homofobi, islamofobi om at “Jeg mente ikke å skade. Du misforstår meg. Det er du som er overfølsom”, finner vi en lignende struktur. Den inneholder kravet om at talerens intensjon er virkelig og gyldig, mens mottageres opplevelse og fortolkning ikke er det. Hendelsen avskrives som fantasi, som uvirkelig. Moralsk indignasjon kan komme inn i bildet, som i anklagen om overfølsomhet, der skylden tilskrives mottageren. Taleren bekrefter sin egen subjektive opplevelse og søker å eliminere, utradere, den andres sådanne. Den andres erfaring, er kravet, er ikke av betydning, er ikke meningsfull. Og endelig inviteres, eller tvinges, mottageren til å identifisere seg med taleren, eller angriperen. Det er dette ståstedet, antas det, det gir mening å snakke ut fra, så i den grad man sier noe som gir mening, så er man identifisert, forbundet med dette ståstedet. Så kommer tredjepart inn i bildet; siden talerens versjon fremstår som i tråd med “common sense” mens mottagerens påstand fremstår som “radikal” – her, det å hevde at det ikke forelå rasistiske motiver virker common sensisk og det motsatte som en radikal påstand – vil tredjepart være tilbøyelig til å støtte førstnevnte posisjon, som fremstår som intuitivt meningsfull, mens sistnevnte befinner seg i utkanten av den meningsfyltes domene. Dermed får vi en situasjon der den tilsynelatende nøytrale tredjeparten ved å respondere med ikke-deltagende, passiv objektivitet, gjentar den tredje fasen ved å misforstå, benekte, frata hendelsen dens virkelighetskarakter, gjøre den til noe som ikke finnes (Auestad, 2015).

En viktig faktor er individorienteringen som rammer inn hvordan saken fremstilles, og hvordan den fremstilles i pressen, som er sterkere jo mer tabloid pressen er. Spørsmålet som stilles blir til et spørsmål om dette individet er rasistisk, ja eller nei. Og rasistisk begrenses til dette individets bevisste og uttalte intensjon. Videre hviler det på en implisitt forståelse av normalitet, apropos punktene om ekstremisme versus det normale ovenfor. Spørsmålet blir dermed fortolket, uten at dette er formulert, som et spørsmål om vedkommende er mer rasistisk enn gjennomsnittet av befolkningen – og hvis ikke blir svaret nei. Dette er ikke alltid en uinteressant problemstilling, men det er ofte ikke det beste spørsmålet å stille. Dette fordi det overser, eller utelater, store deler av rasisme, fordommer, diskriminering, nemlig det som støtter seg på en sosial norm. Disse formene trenger ikke være uttalte eller bevisste fordi de støtter seg på praksiser eller tenkemåter som ikke utfordres. Og hvis de utfordres, utfordres de av den svakere part og den sterkere part påberoper seg definisjonsretten. Bukken settes til å passe havresekken. Den som skader, eller forskjellsbehandler krever også retten til å definere når den andre har rett til å føle seg krenket, og hvilken situasjonsforståelse som gjelder, som er legitim.

Slik er makt en faktor bestemmer troverdigheten, inngruppetilhørighet er en annen, tanken om at vedkommende nok er god, fornuftlig, pålitelig fordi han eller hun tilhører samme gruppe som jeg. Slik kan en anklage om rasisme hos et medlem av inn-gruppen høres om et indirekte angrep på selvet. Hvis hun eller han representerer noe jeg er identifisert med kan det peke mot noe problematisk hos meg. Dette kan være noe sosialt ubevisst (se også Hopper/Weinberg 2011), noe som er tradisjonelt etablert, som gjentas mange ganger, blir til vaner, kroppslige og mentale, og unntas fra refleksjon. Slik kan tradisjonell vold bli til skjult vold, ikke-tenkt vold.

Kolonialismen og Rhodes must fall-kampanjen kan nevnes som et bakteppe her. Etter protester fra studenter ble statuen av Cecil Rhodes fjernet fra universitetet i Cape Town i April 2015, mens et tilsvarende tiltak ble stoppet etter protester fra sponsorene ved Oxford universitet året etter. Rhodes var en britisk forretningsmann som i 1890 i Sør-Afrika fikk monopol over verdens diamantforsyning. Han drev svarte afrikanere fra landet deres, “for å stimulere dem til arbeid”, som han sa og sørget for at de mistet stemmeretten. “Jeg hevder, skrev han “at vi [britene] er verdens første folkeslag og jo mer av verden vi bebor, desto bedre”. Det var diskusjonene om statuen som fikk pressens oppmerksomhet, mens studentene ved Oxford prøvde å reise en debatt om strukturell rasisme og om dekolonialisering av universitetet, som fikk lite gehør (Henriques, 2015, Srinivasan, 2016). Igjen kan dette sees som et utslag av et individfokus, et fokus på et enkelttilfelle, snarere enn på de bakenforliggende rammene studentene ville gjøre synlige. Debatten de ville reise er i sin spede begynnelse i den brede offentligheten. I den historieforståelsen vi presenteres for er volden kolonialismen representerte glemt eller sterkt nedtonet og til dels romantisert. Samtidig er det en fortelling der subjektet er europeisk og andre verdensdeler påtreffes først når de kolonialiseres. Innflytelser fra annet hold som har bidratt til å forme europeisk kultur er retusjert bort. En fortid som ikke huskes, som ikke er bearbeidet, som en ikke har erkjent eller tatt inn over seg, har en tendens til å repeteres. Det som skjedde i Charlottesville nylig var en slik repetisjon, der eldre former for rasisme fremsto som gjenoppvekket, eller i alle fall tok over scenen med fornyet kraft, og med velsignelse fra høyeste hold, ikledd en nostalgisk språkdrakt.

Tilfellet Breivik fremsto for meg på en lignende måte, som et spøkelse som var vekket til live. Det vil si ideinnholdet repeterte i påfallende grad klassiske antisemittiske og klassiske rasistiske forestillinger, nå i hovedsak rettet mot muslimer og ispedd store doser sexisme. Rasismen og islamofobien er seksualisert (Auestad, 2014). Parallelt med de voldelige, paranoide forestillingene om sivilisasjonskrig, invasjon, drap og undergang løper en tanke om renhet, homogenitet, lukkethet, en tilstand der alle er som meg, der det ikke er noen andre (se også Young-Bruehl, 1996), hverken andre kjønn, religioner, raser eller kulturer. I dette utopiske stedet finnes det ikke svakhet, der er en ikke trengende.

Etter traumet Breiviks brutale massakre representerte ville man kunne forvente en vending bort fra de ideene han sto for, med en samlet oppslutning om et flerkulturelt og moderne samfunn. I stedet skjedde det motsatte. Ideologien han målbar, om enn i fortynnet form, spredte seg mer og mer i norsk offentlighet. Terroristen selv ga uttrykk for en oppfatning om at siden hans tanker ikke ble hørt, siden hans meningsfeller ble marginalisert, var det eneste alternativet å ty til vold og drap (Seierstad, 2013). Erstatningen for det manglende uttrykksrommet, den manglende innflytelsen, ble volden. Terrorhandlingene tjente på den annen side som en markedsføring av ideene. Det slående er i hvilken grad den forståelsen han artikulerte er blitt den offisielle forståelsen. Hvis man ikke lar rasister og høyreekstremister få snakke fritt, så tyr de til vold, og snakket tjener som en sikkerhetsventil som letter trykket. Dette har bakgrunn i en tanke om at vold og ord er to vidt forskjellige ting. De overser i hvilken grad ordene selv kan brukes som våpen for å påføre skade, og i hvilken grad ordene oppildner til skade. Trusler og dehumaniserende språkbruk går forut for fysiske angrep. Tilsvarende fra offisielt hold går alltid forut for folkemord. Den norske samfunnsutviklingen kan tjene som overtydelig bevis for at en åpning for mer hatprat, snarere enn å lette noe trykk, fører til mer trakassering, hat og dehumanisering. Trykkokermodellen forutsetter en en-personsmodell. Men vi snakker ikke i entall, alene. Vi snakker til noen, med noen, for noen, for å dele ideer, ikke for å eliminere dem. I tilfellet hatprat snakker man for å påføre smerte på andre, for å tvinge dem til å akseptere seg selv som mindreverdige. Dette skjer på bakgrunn av sosiale mønstre for hvem som lettest kan tvinges inn i en slik posisjon. Og det er ofte et publikum, en tredjepart, som oppfordres til å ta del i mishandlingen. Troll opprer ofte i grupper (Auestad, 2017).

Nyere norsk praksis har vært å lese Menneskerettighetserklæringens Artikkel 19 i isolasjon, som noe trumfer enhver annen rettighet. Jeg har tidligere argumentert for at hatytringer representerer er en reell konflikt med Artikkel 7, som fastslår at “Alle har krav på samme beskyttelse mot diskriminering i strid med denne erklæring og mot enhver oppfordring til slik diskriminering.” Videre utsier Artikkel 30 at “Intet i denne erklæring skal tolkes slik at det gir noen stat, gruppe eller person rett til å ta del i noen virksomhet eller foreta noen handling som tar sikte på å ødelegge noen av de rettigheter og friheter som er nevnt i Erklæringen” (FN, 1948) Det er med andre ord sterke grunner til å betvile en som påberoper seg at “jeg, med støtte i denne erklæringen, har en rett til å trampe over andres rettigheter” (Auestad, 2015). Hvis vi tenker på språket som noe som har en ekspressiv pol og en kommunikativ pol, isolerer denne lesningen den ekspressive polen, og den abstraherer taleren fra talere og lyttere, mottagere og fortolkere.

Noe må forutsettes for to parter skal inngå i en samtale, ta del i en dialog. En debattant som benekter, angriper og undergraver den andres menneskeverd  er ikke en samtalepartner på linje med alle andre. Vedkommende har brutt med forutsetningene for å kunne ha en dialog – respekten for de andre som inngår i den. Den snakker ikke til den andre som subjekt, men utelukkende som objekt. Og en eventuell tredjepart som inngår i samtalen tar del i disse premissene. Denne godtar at undergravelsen av grunnleggende respekt for visse andre  er noe som er oppe til diskusjon, at dehumaniserende retorikk representerer et legitimt synspunkt på linje med andre synspunkter. Når en representant for et ståsted som vil eliminere andre ståsteder inviteres inn i varmen, åpner dette for en farlig utvikling.

For å si noe tentativt, mye av diskursen etter 22. juli kretset omkring teknologi, i betydningen sikkerhet, og fokuserte mindre på hvilke vedtatte tanker som gjorde en sårbare. Trusler, tross gjerningsmannens identitet som majoritetsmedlem, sees som noe som kommer utenfra, fra noe fremmed, utenfor landets, kulturen eller fellesskapets grenser. Høyrepopulister har hatt stor suksess i å innta en offerrolle, parallellt med en aggressiv politikk og retorikk. De fortsetter å klage over at de ikke blir hørt, samtidig som de dominerer offentligheten mer og mer. Det å fremstille seg som undertrykt av såkalte politisk korrekte er blitt den nye politiske korrektheten.

Venstresidens svar har i hovedsak vært av en type. På en nylig minnehøytidelighet for 22. juli omtalte Jens Stoltenberg hendelsen som et angrep på alle, og gjorde ikke bruk av ordet rasisme. Lara Rashid nevnte derimot ordet rasisme flere ganger. Det kan være viktig å ta inn over seg at det ikke i like stor grad var et angrep på alle, men på et flerkulturelt samfunn og på venstresiden. Alle var ikke ofre i like stor grad, og de som nå er flinkest til å spille ofre er de som i særlig grad ikke var det.

Jeg har villet antyde hvordan det er utilstrekkelig å se situasjonen som en motsetning mellom ekstremister på den ene side og en uproblematisk, uproblematisert normalbefolkning på den annen. Vi har å gjøre med en glidende skala, fra Breivik og de nazistene som nylig har fått marsjere i norske byer, via Fjordman og lignende leverandører av konspirasjonsteorier og forestillinger om at vi befinner oss i en krigstilstand, til de som fremmer light-versjoner av dette og de som inviterer dem inn til debatt. Fra først å ha blitt åpnet på gløtt, står døren nå dessverre vid åpen for de som fremmer, hat, frykt og forakt for menneskeverdet og vil omsette det til praktisk politikk. Å si at situasjonen er problematisk, ville være en grov understatement.

Hannah Arendt, i et intervju med Gunter Gaus, sa mye senere om situasjonen i Tyskland da hun flyktet derfra i 1933, “problemet var ikke hva fiendene dine gjorde, men hva vennene dine gjorde”. Alle visste at det var nazister som hatet jøder og at disse var farlige. Det som kom som et sjokk var hvor mange av de hun kjente, intellektuelle, universitetsansatte, som gikk med dem og samarbeidet (Arendt/Gaus, 1994). Som en parallell i dag, det dypt bekymringsfulle er alle de som sier, “denne rasistiske eller xenofobiske retorikken er jo litt ekstrem, men…”, dvs. “men det er jo noe i det vedkommende sier”, og så følger en mer moderat eller nedtonet utgave av det samme, en som er litt mer spiselig for de bredde befolkningslag, litt mer i tråd med rådende common sense. Og slik flyttes grensene gradvis, et skritt og et skritt og et skritt, av noen som vil innta en mellomposisjon, og som er litt for og litt mot rasisme. Man kan ikke alltid være litt for og litt mot. Det gir ikke mening å være litt for og litt mot respekt for menneskeverdet. Og disse som gis lillefingeren og tar hele armen er ikke noen som noensinne har villet være en stemme blant andre i en offentlig dialog. De kommer til å skrike om at de er ofre helt til deres stemme overdøver alle andre, helt til andre stemmer har blitt kvalt og stilnet. Da er det sent. Det er allerede sent. Vi trenger ikke enda mer av krav om at vi må lytte til Breivik og vennene hans. Vi har lyttet altfor mye altfor lenge. Det vi trenger er andre stemmer som kan bidra med en annen forståelse. Vi trenger å åpne opp for en dialog om den eksplisitte volden og rasismen som er midt i blant oss i dag, men også om den implisitte volden og de før- og ubevisste strukturene som understøtter den. Det gjøres ikke når man gir størst plass til de som roper høyest, eller når man fortsetter å insistere på allmengyldigheten til ens eget perspektiv og ståsted. Vi trenger å åpne et rom for å tenke om erfaringer og betraktninger som ikke er ens egne for å forstå hvordan rasisme og diskriminering virker og hva vi kan gjøre med det.

 

Kilder

Adorno, T.W/Frenkel-Brunswik, E./Levinson, D. J./Sanford, R. N. (1950). The Authoritarian Personality. N.Y: Harpers & Brothers.

Arendt, H./Gaus, G. (1994). “‘What Remains? The Language Remains’: a Conversation with Günter Gaus” i Arendt, H/Kohn, J. red. Essays in Understanding 1930-1954. Formation, Exile, and Totalitarianism. New York: Schocken Books.

Auestad, L. (2014). “Idealised sameness and orchestrated hatred. Extreme and mainstream nationalism in Norway” i L. Auestad red. Nationalism and the Body Politic. Psychoanalysis and the Rise of Ethnocentrism and Xenophobia. London: Karnac.

Auestad, L. (2015). Respect, Plurality, and Prejudice. A Psychoanalytical and Philosophical Enquiry into the Dynamics of Social Exclusion and Discrimination. London: Karnac.

Auestad, L. (2017). “Speech, repetition, renewal” i L. Auestad/ A. Treacher Kabesh red. Traces of Violence and Freedom of Thought. London/New York: Palgrave.

Balint, M. (1969). “Trauma and Object Relationship” i International Journal of Psycho-Analysis, 50, s. 429-435.

Brandvold, Å. (2017). “Skremmer med rasisme” i Klassekampen 18. sept. http://www.klassekampen.no/article/20170918/ARTICLE/170919963

FN (1948) FNs verdenserklæring om menneskerettigheter. http://www.fn.no/Om-FN/Avtaler/Menneskerettigheter/FNs-verdenserklaering-om-menneskerettigheter

Henriques, A. (2015). Skin Deep meets women from Rhodes Must Fall in Oxford. Skin Deep. Race + Culture http://www.skindeepmag.com/online-articles/skin-deep-meets-rhodes-must-fall-in-oxford/

Hopper, E./Weinberg, H. (2011). red. The Social Unconscious in Persons, Groups and Societies. Vol. 1. Mainly Theory. London: Karnac.

Seierstad, Å. (2013).  En av oss. En fortelling on Norge. Oslo: Kagge forlag.

Shafthauer, J. (2017). “Diane Abbott speaks out about abuse and the right-wing media tries to shut her down” i The Canary 14. sept. https://www.thecanary.co/uk/2017/09/14/diane-abbott-spoke-abuse-right-wing-media-tried-shut/

Srinivasan, A. (2016) “Under Rhodes” i London Review of Books, vol. 38 no. 7, 31 mars. https://www.lrb.co.uk/v38/n07/amia-srinivasan/under-rhodes

Young-Bruehl, E. (1996) The Anatomy of Prejudices. Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press.

Wikipedia, ‘Ambulansesaken’ (2007) https://no.wikipedia.org/wiki/Ambulansesaken_(2007)