En liten bemerkning om demokrati, hatprat og ytringsfrihet

Det at Sumaya Jirde Ali har blitt utsatt for de groveste trusler, har vel hele norsk offentlighet fått med seg. Det er for jævlig. I teorien er det, som noen hevder, en oppgave for politiet. Men i praksis henlegges sakene p.g.a. “bevisets stilling”. Mange vet at noen utsettes for trusler og ekstremt hat. Evnen til å leve seg inn i hvordan det er å være i den situasjonen er nok høyst varierende. Det vi ikke ser – derfor isfjellet som illustrasjonsbilde – er alle de som skremmes bort fra å ytre seg om rasisme fordi de ser hva som skjer med de som gjør det. Tapet for offentligheten når hatytringer, mobbing og trusler tillates å florere i mainstreammediene er mye større enn det vi kan se eller måle. Dette er formulert utfra en følelse av sjokk, av lammelse, overfor det som har skjedd med norsk offentlighet i det siste. Den følelsen er ikke tilfeldig. Det er en bevisst strategi fra ytre høyre å produsere nettopp slike opplevelser i folk, å møte motargumenter med å skrike om at de selv er ofrene, å mobbe og true folk til taushet. De ønsker ikke en rasjonell diskusjon med ulike parter rundt bordet, de ønsker å påvirke affektivt og utradere andre stemmer enn sine egne. Derfor er det så forstemmende når det politiske sentrum aksepterer ytre høyres egen versjon ‘at face value’ og viderefører deres selvforståelse og virkelighetsforståelse. Jeg er ikke noe offer i denne sammenhengen, annet enn i den forstand at vi alle er det – demkratiet er offeret.

Tip of the Iceberg — Image by © Ralph A. Clevenger/CORBIS